hits





"Hvordan har du det?". Et sprsml jeg finner s enkelt og direkte, samtidig et veldig vanskelig sprsml svare p noen ganger. Oftest blir det bare til at jeg svarer med et kort "bra", for unng forklare alt som foregr, bde i livet mitt og i hodet mitt. Men hvordan har jeg det? 

Helt rlig, rett frem og uten prve unng sprsmlet; nei, jeg har det ikke bra. Det krever alt jeg har av stolthet innrmme det og legge det ut p en s offentlig plattform. Det finnes bare et par personer i livet mitt som vet min nvrende tilstand, og jeg er lei av mtte sette p forskjellige masker ut ifra hvem jeg er med for at det skal virke som om jeg har det tipp topp. Jeg er s lei av det, og jeg orker det ikke lenger. Det er psykisk utfordrende spille et slikt skuespill hver dag for mennesker man omgs og er glad i. Samtidig er det vanskelig innrmme at jeg er deprimert igjen. 

Depresjonen har fulgt meg gjennom hele videregende, men jeg hpte at den ville slippe taket litt nr jeg kunne si takk og farvel til de menneskene som var med p holde meg nede gjennom de tre rene med skole. Men det har seg snn at problemet fortsatt vedvarer og depresjonen delegger dagene mine. Det er de dagene jeg vkner opp, og i det hele tatt fr jeg rekker tenke, begynner jeg grte, fordi jeg skulle nske jeg bare kunne sove for evig. Gud vet hvor mange ganger jeg har hatt lyst til bare kaste inn hndkle og gi opp livet mitt. Jeg vet ikke hva jeg er mest lei og sliten av, det vre deprimert eller det at alle tror jeg har det bra. 

Det man m forst med depresjon er enkelt; nr man er deprimert tenker man ikke klart. Mennesker som prver hjelpe blir plutselig til fiender og de som vet om det, men aldri griper inn, de tenker man at ikke er glad i en. Man er konstant redd for bli en byrde, og for plage folk med tanker som kan anses som idiotiske av mennesker som ikke forstr seg p sykdommen. Man skulle s gjerne blitt frisk, men man har ikke energi til prve. Man er sin egen verste fiende.

Og man skulle tro at jeg, som har s stor selvinnsikt i min egen sykdom, burde greie takle den bra. Men snn er det ikke. Det finnes yeblikk hvor jeg mister all kontroll over logikk i min egen hjerne og begynner tro at jeg ikke er elsket av noen og at verden ville vrt bedre uten meg i den. Og de yeblikkene er altoppslukende. Det er som et svart hull man blir dratt inn i og man ser aldri lyset. I de yeblikkene fles det som at alle er mot en og man fler det bare ville vrt enklere la mrket sluke deg hel og gi opp. Om dere bare visste hvor mange slike yeblikk jeg har hatt den siste mneden, pokker heller, den siste uken. 

S nei, jeg har det ikke bra. Men det vil sikkert rette seg opp etter hvert. Hva skal man ellers gjre hvis det ikke er noe hp om lykke igjen? Jeg forventer ikke at alt skal bli bra igjen til i morgen uansett, men en vakker dag. Alt jeg har si til de som kjenner meg er at dere ikke m ta ting personlig om jeg har eller kommer til fornrme dere i denne perioden. Det er sykdommen som snakker og ikke meg. Jeg hper at dere kan se forskjellen p det. Jeg er lei meg for at jeg sliter med det jeg sliter med, men jeg kommer ikke til unnskylde at jeg er den jeg er.




En ting jeg tror veldig mange mennesker tenker er at depresjon kan kureres. Jeg kan ikke svare som en ekspert p temaet, men jeg kan svare for meg selv, og jeg tror mange andre som sliter med depresjon tenker det samme. Depresjon kan ikke "kureres" tror jeg, men vi kan lre hvordan vi kan styre det til en viss grad. Mlet er jo selvflgelig vre helt i kontroll over sykdommen (for det er det depresjon er), men uansett hva vi gjr vil den alltid vre med oss. Det er ikke bare g til psykolog et par ganger i uken eller ta medisiner. Depresjonen vil alltid vre et sted i hodet, mer eller mindre synlig. 

Selv sitter jeg i en periode i livet mitt hvor jeg fortsatt sliter med kontrollere flelsene mine. Jeg kan lett ppeke hvilken flelse jeg fler, men jeg sliter mer med vende meg vekk fra de negative flelsene. Jeg kan til en viss grad holde depresjonen i sjakk, ved for eksempel g p jobb, tilbringe tid med venner og familie eller gjre noe som oppholder meg fra tankene mine. Men det finnes alltid de timene i dgnet som er ddtid, og det er de som er verst. Og det finnes ogs de dagene hvor jeg gr p jobb, har interessante samtaler og sosialiserer, men likevel ikke greier holde tankene vekk. 

Etter at vi n gr inn mot julen og vinteren er for fullt i gang, har jeg merket hvor fort humret mitt har skiftet. Jeg vknet en morgen til et hvitt landskap dekket av nysn. Et egentlig veldig vakkert syn, men det eneste jeg kunne tenke p var kulden, mrket og hvordan julen i fjor gikk. Frjulstiden i fjor var jeg innlagt p Ryse psykiatriske klinikk i Drammen.

Det var en veldig mrk periode for meg. Jeg kom til beslutningen p egenhnd, at det beste for meg akkurat da, var legge meg inn for mitt eget beste. Jeg hadde hatt selvmordstanker en stund, men det var alltid bare noe som foregikk i hodet mitt. Det var aldri meningen utfre noen av handlingene jeg fantaserte om. Men etter hvert begynte hodet mitt leke med meg, og jeg ble til slutt livredd for hva jeg kunne finne p gjre mot meg selv. Det var s mange tanker som surret opp i hodet mitt, stress som hadde bygget seg opp over en lengre periode. Det var i ferd med klikke for meg og jeg var engstelig for at hvis jeg ikke fikk akutt og 24/7 behandling, ville jeg ta livet av meg selv. 

Jeg har hatt tffe perioder fr fjorret ogs, men frjulstiden i fjor var definitivt verst. Da jeg kom hjem igjen fra Ryse ca. midt i desember, var det som bli kastet ut i et liv som ikke var mitt. Jeg hadde ingen anelse hvordan jeg skulle takle komme tilbake til vanlige rutiner og se folk i ynene p samme mte igjen. Jeg vet det gikk mange sre rykter om meg og innleggelsen p skolen. Du kan jo si at det satte en kraftig demper p julestemningen. 

Dette er n et r siden, men det fles som om det var i gr. Selv om jeg ikke har vrt innlagt siden, kan jeg se mange likheter mellom desember i fjor og desember i r. Jeg merket det egentlig ganske fort nr humret mitt begynte g nedover igjen. Jeg s veldig fort at jeg gikk fra vre litt deppa en dag til vre deprimert. st opp om morgenen blir vanskeligere for hver dag. Jobb blir vanskeligere, jeg fler ikke jeg greier takle irritasjonen og sinnet over kjipe kunder like godt lenger eller yte det lille ekstra for f dagens oppgaver gjort. g p butikken for kjpe mat nr jeg er gtt tom, er noe jeg bare gjr om magen skriker. Noen ganger ikke da heller. Mat smaker ekkelt og jeg brekker meg bare ved tanken p spise enda en jvla brdskive. Og jeg har sjelden overskuddsenergi til gjre mer enn jeg m. 

Jeg har vrt i et av og p forhold med depresjonen min i fire r. Jeg har gtt til to psykologer, hvilket i lengden ikke hjalp meg noe srlig. Jeg har vrt innlagt en gang, hvilket lrte meg s mye og gav meg nye minner og nye venner. Jeg har laget sikkert flere hundre kutt, som alltid vil sitte der og minne meg om hva jeg har kommet meg videre fra, men ogs lokke meg i mrkere perioder. Jeg har grtt puten min klissvt hver dag i lengre perioder. Jeg har blitt forelsket mange ganger og blitt dumpet mange ganger og n funnet kjrligheten p ny. Jeg har gtt ut av videregende med gode karakterer, til tross for at jeg har hatt styggen p ryggen med meg gjennom det hele. Jeg har flyttet hjemmefra og ftt meg en jobb. Og n er jeg i en tyngre periode igjen. 

S nei, jeg tror ikke p noen kur. Jeg vet at denne sykdommen kommer til flge meg for resten av livet, men jeg kan velge legge den til side de dagene jeg orker. Jeg har tro p at livet ikke alltid kommer til vre s vanskelig og at det kan bli fantastisk. Men akkurat, p vinteren, n er det vanskelig leve normalt. Jeg har bare en ting si; faen ta den jvla vinteren!

 

 




Noen ganger trenger man skrive ned alt som foregr i ens hode, ellers lar man negativiteten ta overhnd. Jeg har aldri vrt den type person som bare kan stenge flelsene mine inne og sette p en maske, selv om jeg kanskje kan virke som en slik person for enkelte mennesker. Jeg har heller aldri vrt den type person som kan skrive ned tanker i en dagbok og vre fornyd med det. Jeg m slippe tankene mine fri for verden og vite at tankene mine ikke bare sitter i mitt hode og at de eneste skuldrene som brer de, er mine egne. Sannheten m frem til resten av verden.

Livet mitt n, er p overflaten veldig bra. Jeg har flyttet hjemmefra, jeg har gode venner, en fantastisk jobb med fantastiske kollegaer, verdens beste kjreste og et sterkt bnd til min familie som mange bare kan drmme om. Likevel tror jeg aldri jeg har flt meg s alene som jeg fler meg n. Jeg har s mye vre takknemlig for, men det er s mye som str i veien for at jeg bare nyte de tingene.

Fremtiden, er det som skremmer meg mest. Jeg er livredd for hva som kommer til skje om et rs tid. Jeg vil starte p skole i Bergen nr kjresten min, men jeg vet ikke om jeg er klar for flytte s langt unna familien min. Jeg kunne blitt her og tatt et frir til, men jeg veit ikke hvordan jeg skal finne et sted bo og ha rd til, nr jeg bare har en halv stilling. Jeg vet ikke hvordan jeg skal bli ferdig med lappen, og jeg vet at jeg m ordne alt dette p egenhnd. Jeg vil skrive en bok til, men inspirasjonen er ikke der lenger. Jeg vil skrive sknaden til den skolen, men jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Jeg vil tilbringe tid med venner og kjreste, men jeg fler meg utmattet etter jobb og jeg skjnner ikke hvorfor. Jeg savner familien min, men jeg orker ikke reise frem og tilbake hver bidige uke. Jeg fler jeg spr om for mange tjenester uten gi noen tilbake. 

Og med alle disse tankene i hodet, s fler jeg at jeg bare str stille. Tiden renner ut, ting begynner haste, men jeg greier ikke. Og midt oppi det hele kommer julen og alt stresset og maset som flger med. P alle fronter. Jobb, venner, penger, familie. Og jeg vil bare legge meg ned p gulvet med hodet i hendene og grine til alt er gtt over. Men jeg greier ikke. S jeg gjr det jeg absolutt m gjre for ikke skeive helt ut, men tiden renner ut og ting begynner virkelig haste. Har jeg i det hele tatt noen fremtid? Hva skal det liksom bli av meg? En jente som ikke trivdes med skole, en jente som er utslitt bde psykisk og fysisk etter bare 5 timer p jobb. Det fles som om jeg ikke er laget for takle hverdagen. 

Og hver gang jeg prver uttrykke dette til noen som helst, fr jeg bare beskjed om pushe meg gjennom det. Jeg vet jeg etter hvert bare m, men jeg er livredd for at om jeg faktisk gjr det, vil ting bli virkelig ille igjen og jeg vil ende opp med time p time hos psykologer som ikke er verdt shit og til slutt vil jeg ende opp innlagt igjen. Det hele fles som en jvla ond sirkel som aldri tar slutt og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme ut av den.




Hei igjen! Mens jeg hadde litt tid, s tenkte jeg at jeg skulle knipse et par bilder av kollektivet s jeg kan vise dere hvordan jeg bor. Jeg synes vi bor veldig bra, og det er i hvert fall den fineste leiligheten jeg har vrt borti. Her var det fullt mblert fra fr av, s vi har ikke trengt ta med omtrent noe av vrt eget, noe som var veldig greit. Og jeg er s fornyd med at vi har en stor hage! 

Favorittrommet mitt er definitivt stuen, fordi det er s pent og lyst her, i motsetning til resten av kollektivet. Vi bor jo i en kjeller, s man kan jo ikke forvente s mye lys, men jeg elsker at vi har et megavindu i stuen, slik at vi fr inn litt lys i hvert fall. 

Vi har en pen lsning mellom kjkkenet og stuen, med bare et par skap som skiller rommene fra hverandre. Dermed slipper mye av lyset fra stuen inn p kjkkenet ogs. Vi var veldig heldige med kollektivet, fordi s og si alt av kjkkenutstyret var her fra fr, s det er lite vi selv har bidratt med hittil.

Og her er da rommet mitt. Ikke store greia, men mer enn nok plass til lille meg. Rommet mitt er alltid kjlig, og det passer meg fint, for jeg hater sove p varme rom. Den sengen der, det er den beste senga jeg noen gang har sovet i! Kommer til bli trist nr jeg flytter ut, og mtte si farvel til sengen, ettersom det ikke er min :(

Jeg tror vi kommer til f et fint r her sammen i kollektivet, det blir i det minste en erfaring vi kan ta med oss videre. Jeg har jo aldri bodd sammen med folk p min egen alder, s det kan bli spennende. 

 




Hei! N er det vel p tide med en oppdatering fra min side. Jeg har bodd i kollektivet i en og en halv mned allerede, fy som tiden har flydd fra meg! Mye har skjedd siden jeg sist blogget, noen ting bedre enn andre. Jeg har iallefall sltt meg mye mer til ro og kommet inn i en slags hverdagsrutine. Jobb har vrt frste prioritet de siste ukene, da mye av tiden min gikk til nettopp jobb. Det har egentlig vrt en veldig god ting for meg jobbe s mye som jeg har gjort, ettersom det ble slutt mellom meg og kjresten. Det har vrt veldig greit for meg komme meg p jobb med de fantastiske folkene jeg jobber med rett og slett jobbe meg gjennom det. P fritiden er vennene mine bare et par minutter unna, s det har vrt litt fester, vinkvelder og sosial omgang p meg og.

... litt bilder fra instagram i det siste til jeg fr tatt litt ordentlige bilder

N som jeg har kommet meg litt inn i rutiner og ftt et litt bedre syn p hvordan det er ha et frir, har jeg ogs begynt tenke p fremtiden min. S lenge jeg gikk p videregende fikk jeg p en mte aldri satt meg ned og tenkt p hva jeg ville med livet mitt, til tross for at det var det vi egentlig skulle gjre hele siste ret vrt. Jeg har sett litt rundt p skoler rundt om i Norge og fant ut at jeg vil gjerne prve komme inn p Skrivekunstakademiet i Bergen neste r. Det er ikke s mange som kommer inn, men jeg har virkelig tatt til meg den gode kritikken jeg fikk p boken jeg publiserte fr sommeren, og jeg har i det minste lyst til prve. Og om jeg ikke kommer inn til neste r, s har jeg sett litt p det jobbe i barnevernet og/eller psykisk helse. Det med at mennesker skal ha det bra i hjemmet og med seg selv, er en av hjertesakene mine, fordi jeg har alltid hatt det bra hjemme (og jeg vet at det er mange som ikke har det), pluss at jeg har selv slitt veldig med min psykisk helse. 

Hva som skjer videre n, er litt usikkert. Jobbsituasjonen min er ikke helt sikker, fordi jeg midlertidig bare er sommervikar, men jeg velger se positivt p det og ikke tenke for mye p hva som skjer om en mned eller to. Jeg har skt p flere andre jobber og fr bare pushe litt p de, da har jeg hvert fall gjort det jeg kan. S nr jeg ser forbi den utrygge jobbfremtiden min, s er livet egentlig ganske perfekt n. Jeg angrer definitivt ikke p at jeg tok meg et frir, ei heller ikke at jeg flyttet hjemmefra. Dette blir et bra r.




Hei! Akkurat n sitter jeg p hytta foran peisen. Ikke akkurat den varmen jeg hpte p, men men. Vret er ikke s ille ute nr sola frst titter frem, men inne er det kaldt. Det var likevel godt komme en tur opp p hytta og ta det helt med ro i et par dager sammen med familien. Jeg er dessverre redd dette blir den eneste familieferien i sommer jeg har muligheten til vre en del av, s da fr man gjre det beste ut av det. Litt av hvert har skjedd siden forrige innlegg. 

1.juli flyttet jeg inn i kollektivet med god hjelp fra mamma og pappa. Jeg m innrmme jeg var litt skuffet over soverommet jeg fikk nr vi jentene som skal bo der ble enige om soveplass, men etter ha ftt alle tingene mine p plass, fikk jeg et helt annet bilde p rommet mitt. Synes faktisk rommet mitt er perfekt for meg. Fellesomrdet (stua og kjkkenet) er utrolig koselig. Siden jeg bor der mye alene i begynnelsen, s bruker jeg stua ganske mye til sitte og se p film eller hre p musikk. P tirsdag forrige uke fikk jeg besk av kjresten min og vi fikk p plass utemblene, slik at jeg kan sitte ute de dagene det er varmt. Han kom ogs med vin, shotteglass og et lydanlegg som innflyttningsgave. Snilleste mennesket i verden! Jeg skal opp til kollektivet p sndag, s jeg kan ta noen bilder og legge ut da.

Enda en gladnyhet er at jeg endelig har ftt meg jobb p Gol og dermed kan jeg slutte p jobben p Kiwi p Nes. It's official, jeg er ansatt p Jysk! Det har vrt mye frem og tilbake mellom kollektivet og hjemme i det siste, fordi jeg mtte jobbe p Nes. Dermed fikk jeg aldri roen p meg og flte at det bare var et stress. Jeg fikk liksom ikke nytt leiligheten nr det ble s mye frem og tilbake. Men n har jeg jobb p Gol og da reiser jeg bare hjem for beske familien. Jeg drar til kollektivet p sndag og blir der en god stund. Frste jobbdagen min er p mandag, snakk om sommerfugler!

 


 





Vet dere hva? For et halvt r siden kunne jeg ikke forestille meg at jeg noen gang kom til st her i dag, ferdig med videregende. Ikke bare fordi det virket s langt unna med alle prvene og eksamnene som l foran meg, men fordi jeg rett og slett ikke kunne se meg selv i live om seks mneder. For et halvt r siden ble jeg lagt inn p Ryse, en instutisjon for psykisk helse, frivillig. Det var et valg jeg mtte ta for mitt eget beste. Jeg har slitt med depresjoner over de tre siste rene. Det har vrt tft, men jeg fikk virkelig se hva denne sykdommen kunne gjre med meg for et halvt r siden, og derfor s jeg ingen annen utvei enn dra vekk en stund. For bli bedre, ikke bare for meg selv, men alle menneskene rundt meg. 

Helt rlig, s hadde jeg ikke trodd jeg skulle komme meg gjennom de siste seks mnedene s bra som jeg har gjort. Jeg gikk ut av videregende for 2 uker siden med et snitt p over 4 og n str jeg her, klar for et frir og klar for flytte ut. Jeg rakk til og med skrive en selvbiografi som jeg tjente penger p fr jeg gikk ut av vgs. Med alt jeg har vrt gjennom (som jeg sikkert kommer til skrive mer om etterhvert), s vil jeg si jeg har rett til gi meg en klapp p skulderen. Jeg har fortsatt drlige dager, men jeg ser mye lysere p livet igjen. Og jeg vet at om ting skulle g rett vest, s har jeg gode venner, en fantastisk kjreste og en god familie sttte meg p. S hva har du tilby, verden? Bring it. Jeg kommer i hvert fall til skrive om alt, uansett om det er bra eller drlig.

 






Mari Brennhovd




Jeg er ei jente p 18 r fra Hallingdal med en lidenskap for skrive. Her kan flge meg gjennom friret mitt og livet i kollektivet.


Legg meg til som venn




Arkiv


Februar 2018 Desember 2017 November 2017 August 2017 Juli 2017 Juni 2017



Kategorier


About Blogg Depresjon everyday Hjem Hjertesaker


Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen m avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger p
blogg.no og annonser p bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktr for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.