Noen ganger trenger man å skrive ned alt som foregår i ens hode, ellers lar man negativiteten ta overhånd. Jeg har aldri vært den type person som bare kan stenge følelsene mine inne og sette på en maske, selv om jeg kanskje kan virke som en slik person for enkelte mennesker. Jeg har heller aldri vært den type person som kan skrive ned tanker i en dagbok og være fornøyd med det. Jeg må slippe tankene mine fri for verden og vite at tankene mine ikke bare sitter i mitt hode og at de eneste skuldrene som bærer de, er mine egne. Sannheten må frem til resten av verden.

Livet mitt nå, er på overflaten veldig bra. Jeg har flyttet hjemmefra, jeg har gode venner, en fantastisk jobb med fantastiske kollegaer, verdens beste kjæreste og et sterkt bånd til min familie som mange bare kan drømme om. Likevel tror jeg aldri jeg har følt meg så alene som jeg føler meg nå. Jeg har så mye å være takknemlig for, men det er så mye som står i veien for at jeg bare nyte de tingene.

Fremtiden, er det som skremmer meg mest. Jeg er livredd for hva som kommer til å skje om et års tid. Jeg vil starte på skole i Bergen nær kjæresten min, men jeg vet ikke om jeg er klar for å flytte så langt unna familien min. Jeg kunne blitt her og tatt et friår til, men jeg veit ikke hvordan jeg skal finne et sted å bo og ha råd til, når jeg bare har en halv stilling. Jeg vet ikke hvordan jeg skal bli ferdig med lappen, og jeg vet at jeg må ordne alt dette på egenhånd. Jeg vil skrive en bok til, men inspirasjonen er ikke der lenger. Jeg vil skrive søknaden til den skolen, men jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Jeg vil tilbringe tid med venner og kjæreste, men jeg føler meg utmattet etter jobb og jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg savner familien min, men jeg orker ikke reise frem og tilbake hver bidige uke. Jeg føler jeg spør om for mange tjenester uten å gi noen tilbake. 

Og med alle disse tankene i hodet, så føler jeg at jeg bare står stille. Tiden renner ut, ting begynner å haste, men jeg greier ikke. Og midt oppi det hele kommer julen og alt stresset og maset som følger med. På alle fronter. Jobb, venner, penger, familie. Og jeg vil bare legge meg ned på gulvet med hodet i hendene og grine til alt er gått over. Men jeg greier ikke. Så jeg gjør det jeg absolutt må gjøre for å ikke skeive helt ut, men tiden renner ut og ting begynner virkelig å haste. Har jeg i det hele tatt noen fremtid? Hva skal det liksom bli av meg? En jente som ikke trivdes med skole, en jente som er utslitt både psykisk og fysisk etter bare 5 timer på jobb. Det føles som om jeg ikke er laget for å takle hverdagen. 

Og hver gang jeg prøver å uttrykke dette til noen som helst, får jeg bare beskjed om å pushe meg gjennom det. Jeg vet jeg etter hvert bare må, men jeg er livredd for at om jeg faktisk gjør det, vil ting bli virkelig ille igjen og jeg vil ende opp med time på time hos psykologer som ikke er verdt shit og til slutt vil jeg ende opp innlagt igjen. Det hele føles som en jævla ond sirkel som aldri tar slutt og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme ut av den.




Hei igjen! Mens jeg hadde litt tid, så tenkte jeg at jeg skulle knipse et par bilder av kollektivet så jeg kan vise dere hvordan jeg bor. Jeg synes vi bor veldig bra, og det er i hvert fall den fineste leiligheten jeg har vært borti. Her var det fullt møblert fra før av, så vi har ikke trengt å ta med omtrent noe av vårt eget, noe som var veldig greit. Og jeg er så fornøyd med at vi har en stor hage! 

Favorittrommet mitt er definitivt stuen, fordi det er så åpent og lyst her, i motsetning til resten av kollektivet. Vi bor jo i en kjeller, så man kan jo ikke forvente så mye lys, men jeg elsker at vi har et megavindu i stuen, slik at vi får inn litt lys i hvert fall. 

Vi har en åpen løsning mellom kjøkkenet og stuen, med bare et par skap som skiller rommene fra hverandre. Dermed slipper mye av lyset fra stuen inn på kjøkkenet også. Vi var veldig heldige med kollektivet, fordi så og si alt av kjøkkenutstyret var her fra før, så det er lite vi selv har bidratt med hittil.

Og her er da rommet mitt. Ikke store greia, men mer enn nok plass til lille meg. Rommet mitt er alltid kjølig, og det passer meg fint, for jeg hater å sove på varme rom. Den sengen der, det er den beste senga jeg noen gang har sovet i! Kommer til å bli trist når jeg flytter ut, og måtte si farvel til sengen, ettersom det ikke er min :(

Jeg tror vi kommer til å få et fint år her sammen i kollektivet, det blir i det minste en erfaring vi kan ta med oss videre. Jeg har jo aldri bodd sammen med folk på min egen alder, så det kan bli spennende. 

 




Hei! Nå er det vel på tide med en oppdatering fra min side. Jeg har bodd i kollektivet i en og en halv måned allerede, fy som tiden har flydd fra meg! Mye har skjedd siden jeg sist blogget, noen ting bedre enn andre. Jeg har iallefall slått meg mye mer til ro og kommet inn i en slags hverdagsrutine. Jobb har vært første prioritet de siste ukene, da mye av tiden min gikk til nettopp jobb. Det har egentlig vært en veldig god ting for meg å jobbe så mye som jeg har gjort, ettersom det ble slutt mellom meg og kjæresten. Det har vært veldig greit for meg å komme meg på jobb med de fantastiske folkene jeg jobber med å rett og slett jobbe meg gjennom det. På fritiden er vennene mine bare et par minutter unna, så det har vært litt fester, vinkvelder og sosial omgang på meg og.

... litt bilder fra instagram i det siste til jeg får tatt litt ordentlige bilder

Nå som jeg har kommet meg litt inn i rutiner og fått et litt bedre syn på hvordan det er å ha et friår, har jeg også begynt å tenke på fremtiden min. Så lenge jeg gikk på videregående fikk jeg på en måte aldri satt meg ned og tenkt på hva jeg ville med livet mitt, til tross for at det var det vi egentlig skulle gjøre hele siste året vårt. Jeg har sett litt rundt på skoler rundt om i Norge og fant ut at jeg vil gjerne prøve å komme inn på Skrivekunstakademiet i Bergen neste år. Det er ikke så mange som kommer inn, men jeg har virkelig tatt til meg den gode kritikken jeg fikk på boken jeg publiserte før sommeren, og jeg har i det minste lyst til å prøve. Og om jeg ikke kommer inn til neste år, så har jeg sett litt på det å jobbe i barnevernet og/eller psykisk helse. Det med at mennesker skal ha det bra i hjemmet og med seg selv, er en av hjertesakene mine, fordi jeg har alltid hatt det bra hjemme (og jeg vet at det er mange som ikke har det), pluss at jeg har selv slitt veldig med min psykisk helse. 

Hva som skjer videre nå, er litt usikkert. Jobbsituasjonen min er ikke helt sikker, fordi jeg midlertidig bare er sommervikar, men jeg velger å se positivt på det og ikke tenke for mye på hva som skjer om en måned eller to. Jeg har søkt på flere andre jobber og får bare pushe litt på de, da har jeg hvert fall gjort det jeg kan. Så når jeg ser forbi den utrygge jobbfremtiden min, så er livet egentlig ganske perfekt nå. Jeg angrer definitivt ikke på at jeg tok meg et friår, ei heller ikke at jeg flyttet hjemmefra. Dette blir et bra år.




Hei! Akkurat nå sitter jeg på hytta foran peisen. Ikke akkurat den varmen jeg håpte på, men men. Været er ikke så ille ute når sola først titter frem, men inne er det kaldt. Det var likevel godt å komme en tur opp på hytta og ta det helt med ro i et par dager sammen med familien. Jeg er dessverre redd dette blir den eneste familieferien i sommer jeg har muligheten til å være en del av, så da får man gjøre det beste ut av det. Litt av hvert har skjedd siden forrige innlegg. 

1.juli flyttet jeg inn i kollektivet med god hjelp fra mamma og pappa. Jeg må innrømme jeg var litt skuffet over soverommet jeg fikk når vi jentene som skal bo der ble enige om soveplass, men etter å ha fått alle tingene mine på plass, fikk jeg et helt annet bilde på rommet mitt. Synes faktisk rommet mitt er perfekt for meg. Fellesområdet (stua og kjøkkenet) er utrolig koselig. Siden jeg bor der mye alene i begynnelsen, så bruker jeg stua ganske mye til å sitte og se på film eller høre på musikk. På tirsdag forrige uke fikk jeg besøk av kjæresten min og vi fikk på plass utemøblene, slik at jeg kan sitte ute de dagene det er varmt. Han kom også med vin, shotteglass og et lydanlegg som innflyttningsgave. Snilleste mennesket i verden! Jeg skal opp til kollektivet på søndag, så jeg kan ta noen bilder og legge ut da.

Enda en gladnyhet er at jeg endelig har fått meg jobb på Gol og dermed kan jeg slutte på jobben på Kiwi på Nes. It's official, jeg er ansatt på Jysk! Det har vært mye frem og tilbake mellom kollektivet og hjemme i det siste, fordi jeg måtte jobbe på Nes. Dermed fikk jeg aldri roen på meg og følte at det bare var et stress. Jeg fikk liksom ikke nytt leiligheten når det ble så mye frem og tilbake. Men nå har jeg jobb på Gol og da reiser jeg bare hjem for å besøke familien. Jeg drar til kollektivet på søndag og blir der en god stund. Første jobbdagen min er på mandag, snakk om sommerfugler!

 


 





Vet dere hva? For et halvt år siden kunne jeg ikke forestille meg at jeg noen gang kom til å stå her i dag, ferdig med videregående. Ikke bare fordi det virket så langt unna med alle prøvene og eksamnene som lå foran meg, men fordi jeg rett og slett ikke kunne se meg selv i live om seks måneder. For et halvt år siden ble jeg lagt inn på Røyse, en instutisjon for psykisk helse, frivillig. Det var et valg jeg måtte ta for mitt eget beste. Jeg har slitt med depresjoner over de tre siste årene. Det har vært tøft, men jeg fikk virkelig se hva denne sykdommen kunne gjøre med meg for et halvt år siden, og derfor så jeg ingen annen utvei enn å dra vekk en stund. For å bli bedre, ikke bare for meg selv, men alle menneskene rundt meg. 

Helt ærlig, så hadde jeg ikke trodd jeg skulle komme meg gjennom de siste seks månedene så bra som jeg har gjort. Jeg gikk ut av videregående for 2 uker siden med et snitt på over 4 og nå står jeg her, klar for et friår og klar for flytte ut. Jeg rakk til og med å skrive en selvbiografi som jeg tjente penger på før jeg gikk ut av vgs. Med alt jeg har vært gjennom (som jeg sikkert kommer til å skrive mer om etterhvert), så vil jeg si jeg har rett til å gi meg en klapp på skulderen. Jeg har fortsatt dårlige dager, men jeg ser mye lysere på livet igjen. Og jeg vet at om ting skulle gå rett vest, så har jeg gode venner, en fantastisk kjæreste og en god familie å støtte meg på. Så hva har du å tilby, verden? Bring it. Jeg kommer i hvert fall til å skrive om alt, uansett om det er bra eller dårlig.

 






Mari Brennhovd




Jeg er ei jente på 18 år fra Hallingdal med en lidenskap for å skrive. Her kan følge meg gjennom friåret mitt og livet i kollektivet.


Legg meg til som venn




Arkiv


· November 2017 · August 2017 · Juli 2017 · Juni 2017



Kategorier


· About · Blogg · Depresjon · everyday · Hjem


Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits